Skip to content

Dverger på kjempers skuldre

mars 14, 2014

Fra kristendommens idéhistorie

Dverger på kjempers skuldre

Ny bok fra Karl Gervin

FØR AVREISE

(første kapittel)

Vi vil snart bryte opp, for å ta fatt på vår lange ferd gjennom ytre rom og indre landskaper. Vi skal gå opp veiene til en religion som er rastløs, og iblant har tumlet med overraskende spørsmål. Det er et stort mangfold i dens grunnstemning.

Vi vil se på den fruktbare spenningen mellom troen og dens omverden. Vi skal dvele ved severdigheter og veiskiller. Samtidig venter skoger der det er lett å gå seg vill, og fjellbestigninger som krever standhaftighet. Belønningene vil være mange.

Bernard fra Chartres sier vi underveis er som dverger på kjempers skuldre: “Slik kan vi se mer enn dem og ting på lengre avstand, ikke fordi vårt syn er skarpere eller vår fysikk bedre, men fordi vi løftes høyt og bæres av dem.”

I dag bryr mange seg lite om kirkens idéhistorie. Men streiftoget vi legger ut på i denne boken vil vise at når troen i våre dager utfordres fra alle kanter, er få problemstillinger nye.

Vi bør reise lett, for det venter tallrike inntrykk underveis. Bli ikke forbauset om iakttagelser og svar kommer tidlig på vår reise heller enn mot slutten. Himmelens port er mange steder.

Boken kan kjøpes hos Pax Forlag.

Innhold

FØR AVREISE 6

DEN RASTLØSE ANTIKKEN 7

Vi starter vår vandring på en liten åsrygg helt i utkanten av den dannede verden. Her blir vi vitner til en oppsiktsvekkende programtale som skal inspirere og forurolige til alle tider siden. 12

Vi fortsetter vår reise sammen med en sint ung mann på vei gjennom ødemarken for å rydde opp i religiøs uforstand, og blir vitner til en epokegjørende opplevelse. Etterpå uttrykker Paulus seg nokså forskjellig fra sin Herre. 17

På sin vei ut i verden må kristendommen slåss i mange retninger. Vi gjør vårt første besøk i Afrika, og tar turen til Alexandria. Her bygger Clemens bro mellom tro og tenkning i det mest omfangsrike forfatterskapet i kristenheten til nå. 22

Også verdt å stanse ved: Thekla, Lydia, Føbe, Olympia, Julia, Perpetua, Egeria og de andre. 27

Vi er tilbake i Alexandria når kristendommen trues fra mange kanter. Origenes holder likevel fast på at tro dreier seg om håp under Guds kjærlige ledelse. Beundrere i ettertiden mener én side Origenes er mer verd enn ti av Augustin, som vi skal møte senere. 30

Biskop Athanasius av Alexandria har lagt seg ut med keiseren, og vi finner ham i eksil langt oppe i Gallia. Han bruker årene på denne utposten til å skrive om det som skiller kristendom fra andre religioner. 35

Også verdt å stanse ved: Bønn – å være sammen med Herren 40

Vi må til Hippo for å treffe byens biskop, som har levd nesten hele livet innen ti mil fra sitt fødested, men preger mye teologi siden. Han dør mens byen beleires av vandalene i 430, og han så å si ser antikken gå under for sine øyne. 43

Det er ikke godt å vite hvor vi finner Dionysios, som har valgt et pseudonym for å komme med i det gode selskap. Han spiller på at han møtte Paulus på Areopagos, men forfatteren lever fire hundre år senere og fanger opp hovedpoeng i teologien nå ved slutten av antikken. 47

Vi oppsøker Benedikt, som med mye erfaring drar til Monte Cassino for å grunnlegge et av kontinentets viktigste klostre. Han gir det et reglement som skal bli brukt i mange land og riker, og skaffe ham tilnavnet Europas far. 52

Også verdt å stanse ved : Kvinner i klosterlivet 57

MENNESKET SOM PILEGRIM: MIDDELALDEREN 60

Vi har en anstrengende etappe foran oss, ut til de forblåste øyene mot storhavet i vest. Kelternes tro er annerledes enn den vi har møtt hittil, med en jordnær spiritualitet og vakre formuleringer. Mye vil utvikle seg annerledes, om ikke Patrick og Bridgit og de andre blir skjøvet til side. 65

Med invasjonen av England, islams fremrykning og striden mellom kirke og stat som bakteppe, skal vi til et kloster i Normandie. Vi treffer Anselm, som senere blir erkebiskop av Canterbury, mens han fortsatt har tid til å skrive om hva man bør tro og hva man kan vite. 70

Vi skal til Burgund, som blomstrer midt i Europa. Det hellige land er truet av islam, og det er krise i klostervesenet. Bernard av Clairvaux vil gjøre noe med begge deler, men viser seg også som en stor predikant og mystiker. 75

Viktige tenkere på 1200-tallet tilhører fremdeles klosterordnene, men nå finner vi dem i storbyene. Vi treffer fransiskaneren Bonaventura som skriver om sjelens reise til Gud på førti små sider, mens dominikaneren Thomas trenger mange flere for å oppsummere kristen tro. 80

Vi drar til Konstantinopel for å oppdatere oss når det gjelder utviklingen i Østkirken. Mye vann har strømmet gjennom Bosporusstredet siden sist vi var på de kanter, men de lærde forsikrer oss om at i teologien er det intet nytt. 85

En åttebarnsmor opplever Svartedauden og Hundreårskrigen. Hun stifter middelalderens eneste skandinaviske klosterorden og dikterer det første nordeuropeiske verk som oversettes til nesten alle kontinentets språk: Vi drar til Sverige, men følger også Birgitta ut i verden. 89

Også verdt å stanse ved: Lectio divina – oppbyggelig lesning 94

Vi avslutter reisen gjennom middelalderen i et kloster i Nederlandene. Her skriver Thomas à Kempis den lille boken som etter Bibelen kanskje er mest lest i kristenheten. Når han forteller om å følge Kristus, vet han at dette ikke tiltrekker alle. 97

RENESSANSE OG REFORMASJON: FORNYELSE OG BRUDD 102

Neste etappe fører oss over store deler av kontinentet, siden Nicolaus Cusanus står midt i tidens begivenheter. Han bygger bro fra middelalderen til moderne tenkning – og mellom religionene, som han mener kan lære atskillig av hverandre. 107

I hælene på renessansen kommer reformasjonen. Vi farter litt rundt for å holde tritt med Erasmus fra Rotterdam, og vi finner Martin Luther i den provinsielle universitetsbyen Wittenberg. De har helt ulike syn på menneskenes muligheter i religiøs sammenheng. 112

Også verdt å stanse ved: Minnet om de hellige 117

Vi skal oppsøke den hellige Teresa av Avila, som er den første kvinnen som utnevnes til kirkelærer. Hun ber Herren la henne slippe å bli nonne, men hun går likevel i kloster – besluttsomt og tilfreds – parallelt med reformasjonsbegivenhetene i 1535. 120

Også verdt å stanse ved: Reformasjonen i Norge – annerledes enn alle andre steder 125

BAROKKEN: FORVIRRET OG BESVÆRLIG? 128

Francois de Sales befinner seg i en liten småby høyt oppe i franske Savoien. Han vil ikke være original, men sette sammen teologiens blomster på en ny måte, slik at både menn og kvinner kan få glede av dem, og med systematiske grep forberede seg til det evige liv. 133

Vi skal nesten til polarsirkelen og Petter Dass på Helgeland. Han blir elsket for skildringer av barsk natur og den mangfoldige hjord som er ham betrodd. Med stor iver og poetiske gaver passer han på at den holder seg til katekismefromhetens smale vei. 138

Også verdt å stanse ved: Requiem – bønn for de døde 143

I Frankrike møter vi Blaise Pascal som blir en av troens store forsvarere. Han mener religion er fornuftig, men bryter med den tradisjonen som sier at Gud kan nås med forstanden: Tro gripes gjennom hjertet. 146

Også verdt å stanse ved: Jansenisme, pietisme og metodisme 151

DE SKAPTE TINGS ORDEN OG SAMMENHENG: OPPLYSNINGSTIDEN 154

Opplysningstidens tenkning er sammenlignet med en fjellbestigning, som blir mer utfordrende etter hvert. Vi nøyer oss med å dra til foten av Jurafjellene, der Voltaire og Rousseau på hver sin side av Genfersjøen har forskjellige oppfatninger om mange ting. 159

Også verdt å stanse ved: Det ondes problem 164

FØLELSE ER ALT: ROMANTIKKEN 167

I Berlin skaper Friedrich Schleiermacher begeistring med sine taler “til de dannede blant forakterne”. Inspirert av romantikerne mener kapellanen at religion starter med å betrakte universet, og at det er fullt mulig for et moderne menneske å være religiøst. 171

MANGFOLDET SETTER INN PÅ 1800-TALLET 177

Vi følger anglikaneren John Henry Newman på hans trosreise og ser på hvorfor han blir katolikk. Han knytter sammen mange av dem vi har møtt underveis, men deler også århundrets tro på utvikling og fremskritt. 182

I lille København er det to som nå påkaller oppmerksomhet: Nicolai Grundtvig og Søren Kierkegaard er begge lutherske teologer. Likevel har de svært forskjellig syn på hva tro egentlig er, og derfor ganske ulik agenda. 186

Også verdt å stanse ved: Maria – fylt av nåde 191

1900-TALLET: ÅRHUNDRET UTEN OVERSKRIFT 194

Vi avlegger et besøk hos en av vår Herres egne sekretærer. Sigrid Undset fanger trofast opp sentrale sannheter i kristendommens brede tradisjon, men hun har få illusjoner om kirkens historie. 199

Det er forståelig om vi nøler før vi går løs på Karl Barths troslære – tretten tykke bøker med innflytelse uten sidestykke i dette århundret. Han er likevel ikke så vanskelig å følge når han lar teologien starte forfra for å gi den et nytt grunnlag. 204

I Paris finner vi den ortodokse teologen Alexander Schmemann, som mener kirken står midt i en krise. Han vil vise hvordan svaret på sekulariseringen ikke er modernisering og tilpasning, men å gjenoppdage hva gudstjeneste egentlig er. 209

Mystikeren Edith Stein studerer hos en av tidens store filosofer, går i kloster, og blir henrettet i et gasskammer. Vi møter dessuten Simone Weil som også nærmer seg kristendommen langsomt og reflektert, men ikke lar seg døpe. 214

Vi avslutter reisen i Roma, der Benedikt 16. har trukket seg tilbake. Massemediene mener paven forlater en kirke med store utfordringer. De forteller ikke så ofte om et spennende forfatterskap, som med røtter i kirkens historie gir føringer ut av krisen i mange trossamfunn. 219

TAKK 224

KILDER TIL ILLUSTRASJONENE 225

STIKKORDREGISTER 226

INNRYKKEDE SITATER 230

FORSLAG TIL DEM SOM VIL LESE VIDERE PÅ EGENHÅND 237

Advertisements

Fellesskapet mellom levende og døde

mars 29, 2011

Årets tema for Oslo internasjonale kirkemusikkfestival er requiem – kirkens tradisjonelle gravferdsmesse. Før konserten i Gamle Aker kirke 27. mars holdt Karl Gervin denne innledningen:

Det er mye vi mennesker får til, mange ting vi etter hvert har lært oss å mestre, men mot slutten av våre liv kommer likevel døden ubønnhørlig. Vi rår ikke selv med den og nærmer oss undrende, ofte famlende, helst fåmælte.

Antagelig har det alltid vært slik, og i allfall da Jesu gode venn Lasarus døde. Evangeliet forteller svært utførlig om det, og om alle de som kom til Betania for å være sammen i sorgen. Derfor er det påfallende at vi ikke hører noe om hva de sa disse menneskene.

Det var nok med dem som oss: Vi står stille overfor døden med flere spørsmål og færre ord enn ofte ellers.

Men vi vet hva Jesus sa i Betania: ”Jeg er oppstandelsen og livet – den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Et reqiuem er næret av denne tro og båret av dette håp – slik er messen for de døde en tilflukt til Guds kjærlighet.

Og derfor har kirken fra den tidligste tid feiret reqiemmesser. Messen er sentrum i det kristne liv og et ledd i hele verdens nyskapelse. I et requiem ligger hele Guds omsorg for sitt skaperverk.

Men vår oppfatning av messen i Den norske kirke er nok ofte atskillig beskjednere, og  requiemmesser forsvant som så mye annet med reformasjonen – og vi står fattigere tilbake. Reformatorene mente den store katolske kirke hadde fått et så overveldende interiør at det var vanskelig å fokusere på det vesentlige.

For å kutte valgte man prinsippet om hvordan menneskets frelse er helt avhengig av Guds nåde alene. Det var nødvendig å presisere det, for den katolske kirke sa vel ikke dette så svært tydelig på reformasjonstiden.

Og hvis tanken om nåden alene kom tydelig til uttrykk, var reformatorene likevel villige til å beholde mye av fromhetslivet i samtidens kirke. Men når noe fremheves som vesentlig og avgjørende vil andre ting lett falle utenfor synsfeltet og forsvinne.

Det har gjort at vi på noen punkter er blitt mer lutherske enn reformatorene: I sin Lille katekisme tok Luther bare med det vesentlige, og sa blant annet at de troende bør gjøre korstegn.
Om helgenene sa reformatorene at de bør æres på mange vis i kirken.

Men mye er etter hvert blitt borte i Den norske kirke. Det har oppstått et vakuum som ofte fylles med ganske alminnelige ting.

Vi ser dette når det gjelder Den norske kirkes messefeiring og ikke minst i den liturgireformen som Kirkemøtet nå om noen dager skal sluttbehandle. Stikkordene i det som kalles den teologiske plattformen er fleksibilitet, involvering og stedegengjøring. Det kan lett bli et møte med hverdagen og ikke med det hellige.

Vi ser samme tendens også i gravferder – der vi stadig oftere møter det dennesidige gjennom ønsker om alminnelige sanger heller enn salmer, der høytideligheten mer og mer handler om dette liv og ikke livet i den kommende verden.

Det er direkte inn i denne situasjonen årets kirkemusikkfestival griper når gjennomgangstemaet er requiemmesser. Det er et tankevekkende og nødvendig tema.

Det er også en dristig satsning fordi den utfordrer noen vanlige lutherske føringer. Når vi som reformasjonen er opplært til å konsentrere oss om det ene avgjørende som alt står og faller med blir det nærliggende å spørre om andre ting – slikt vi ikke er vant til – virkelig er nødvendige.

Når vekten skal ligge på Guds nåde alene er det mye som gjennom århundrene har falt utenfor – slik requiem har gjort. Men metodisk mener jeg vi i dag sjeldnere skal spørre etter det ene nødvendige, og oftere se på fylden av hva som kan gi støtte og kraft. Også når det gjelder gravferder må vi se mer enn vi pleier på den håndsrekning tradisjonen gir.

*

Og egentlig burde requiem være egnet og nærliggende på lutherske premisser når vi står ansikt til ansikt med døden La oss i denne sammenhengen først dvele litt ved hvordan en requiemmesse så svært langt på vei gjengir Skriftens ord. En luthersk kirke som så gjerne vil være skrifttro skulle være glad for requiemets tillit til Bibelens ord:

Tradisjonens requiem – som hos John Ockegem – har kyrie som vi gjenkjenner fra Den norske kirkes høymesser, med ordlyd fra evangeliene.

Det fortsetter med graduale – og altså teksten som synges mellom epistelen og evangeliet – og vi gjenkjenner ordene fra Det gamle testamentes salme 23: ”Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt”.

Tractus, som så følger og leder over i evangeliet, er også hentet fra Salmenes bok, Salme 42: ”Som hjorten lengter etter rennende vann, slik lengter min sjel etter seg, min Gud.”

Under nattverddelen gjengir Sanctus Jesaja 6 og Benedictus som følger umiddelbart etterpå gjengir evangelienes ord. Og Agnus synges jo også med Skriftens ord, de døperen bruker i starten av Johannesevangeliet.

*

Men dernest er det i et requiem tre ledd som ikke på samme måte direkte gjengir bibelske formuleringer, og som alle er bønner for den eller de døde. Jeg mener de avspeiler den lutherske tillit til Guds nåde.

Først helt til å begynne med: Introitus – den bønnen som med sitt første ord har gitt navn til disse messene: Requiem aeternam dona eis – Herre, gi dem evig hvile.

Så under nattverddelen kommer den andre av disse bønneleddene – offertoriet: ”Herre, herlighetens konge, frels alle avdøde troende sjeler”.

Og helt til slutt In Paradisum – ”Englene føre deg til Paradiset. Martyrene komme deg i møte og lede deg inn i den hellige by Jerusalem. Englenes kor ta i mot deg til den evige hvile”.

I alle disse tre leddene dreier det seg altså om forbønn for døde. Det er vi ikke vant til i Den norske kirke, og det er nødvendig å reflektere over hvordan disse tre leddene på en gjennomgripende måte gjør et requiem til en bønn for døde.

Men dette skulle kunne være nærliggende på lutherske premisser. Bønnene bygger etter sin ordlyd på ett bestemt premiss: Verken den døde eller vi kan eller skal nå gjøre noe mer – og derfor overlater vi vårt medmenneske i Herrens hender.

Med fare for å være overtydelig: Det er helt på linje med reformasjonens tanke om nåden alene at vi ikke stoler på våre egne evner og fortjenester.

Derfor er det ikke forbausende at da Luthers gode venn og kollega Melanchton skrev et forsvarsskrift for Den augsburgske bekjennelse, sa han om bønn for de døde at ”vi vil ikke forby det”. Når det er underforstått at det altså ikke anbefales, har det sin bakgrunn i mange misbruk i samtidens katolske kirke.

Men i den kritiske tid Den norske kirke nå står overfor må vi heller heve blikket og ta tradisjonen på sitt beste.

Den delen av tradisjonen som er nedfelt i Bibelen sier mye om forbønnens betydning. La oss nøye oss med fortellingen om han som i Det nye testamente ofte kalles den verkbrudne. Han kunne jo ikke gå selv, mens hans venner og nærmeste bar ham. Siden det var mange mennesker som søkte Jesu hjelp måtte de som bar den syke  fire ham ned fra taket da de kom frem.

Og deretter står det: Da Jesus så – ikke den stakkers mannens tro – men deres tro som bar ham, da fattet han medynk og tok seg av mannen.

Det bibelstedet tradisjonen oftest har pekt på når det gjelder forbønn for de døde, står i 2. Makkabeerbok. Dette er en av de såkalte apokryfe skriftene som tradisjonelt har vært med i katolske og andre kirkers Bibler.

Når apokryfene ikke har vært med hos oss, er de blitt svært sjelden lest. Men dette er også et av de feltene der vi er blitt mer lutherske enn Luther – som sa at de apokryfiske bøker var gode og nyttige å lese.

I ett av disse skriftene, 2 Makkabeerbok, fortelles det om mange menn som var falt i krig, og om ”den modige mann” Judas Maccabeus, som det står at ”tenkte godt og fromt om oppstandelsen, og dersom han ikke hadde håpet at de falne skulle stå opp igjen, måtte en jo holde det for overflødig og fåfengt å be for de døde”: Og så føyes til: ”Det er altså en hellig og hellbringende tanke å be for de døde at de skal bli løst fra sine synder.”

*
Bak tanken om bønn for de døde ligger overbevisningen om at Guds folk er et solidarisk fellesskap som ikke brytes med døden. De døde er fortsatt en del av de troendes samfunn. Troende ber for hverandre mens de lever i denne verden,

hvorfor i all verden skulle vi slutte å gjøre det når noen er død og under veis. Det kan være grunn til å forsøke å se feiringen fra den dødes synspunkt: Døden er ikke noe man slippes ned i alene. Døden er noe vi gjør,
et troende menneskes siste kristne handling i denne verden, noe man går til omgitt av en sky av vitner.

Når man ikke selv lenger kan be, påkalles hele Guds folk, alle engler, alle apostler og evangelister, alle martyrer og helgener.

Ritualene og requiemmesssen gjør døden til en fellesskapsopplevelse. Med Det nye testamentes ord: Ingen lever for seg selv og ingen dør heller for seg selv.

*

Når et requiem bygger på at de døde fremdeles er på vandring, er det naturligvis ut fra våre svært begrensede og menneskelige forestillinger om hva som skjer etter døden. Tid og rom er en del av dette. Men ut fra våre kategorier i denne verden er tanken at de døde ikke var fullkomne da de døde, og at det gjenstår noe før de plettfrie kan tre frem for Herrens ansikt.

Teologien har knyttet dette til en prosess og en tilstand, den folkelige tradisjon har tenkt det med tidens kategori og som et sted.

Det tok tid før forestillingene ble avklart – men Bibelen opererer ikke med noe skarpt skille mellom Skrift og tradisjon, den sier at Den hellige ånd etter hvert vil veilede kirken til hele sannheten:  Da tankene om renselsestilstand ble klarere ble de knyttet til et sted som ble kalt purgatoriet – renseselsesstedet. I vår norske sammenheng fikk dette det uheldige navnet skjærsilden som først og fremst har med ren og skjær å gjøre.

Dante er en av de første som skriver utførlig om det, og der er ikke mange flammer i hans beskrivelse – ikke før et slags teppe helt til slutt som vandreren går gjennom. Det bibelske grunnlaget ligger i Kor 3, der det står at ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er, selv skal han frelses som gjennom ild. Det er også vist til 1 Pet 1der det står at ”Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild, troen som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.”

*

Først og sist er et requiem en messe. Et av mysteriene ved en messe er samtidighet. Messen bringer fortid og fremtid inn i nåtiden og slik frigjøres krefter. Her blir det ukontrollerbare nærværende – som noe helliggjørende og velsignende, og som bringer frelse uten å miste karakteren av å være radikalt utenfor menneskelig makt og mulighet. Katolikker snakker med større frimodighet enn lutheranere om hvordan messen gjenkaller Jesu død for vår frelses skyld.

Det dreier seg ikke om å gjenta Jesu offer, men om å gjøre det nærværende og bringe kraften av det inn i nåtiden. Det er et offer kirken bærer frem med Guds nåde.

En offisiell samtalegruppe mellom lutheranere og katolikker i USA har konkludert med at ”Tross alle forskjeller i måtene som vi fortsatt snakker og tenker om eucharistiens offer på og vår Herres nærvær i hans nattverd, er vi ikke lenger i stand til å betrakte oss som splittet i den ene hellige, omfattende og apostoliske tro på disse punktene.”

Slik er messens offer er representatio, en re-presentasjon. I alle messer takker vi for Jesu død for våre synder, og lovsynger Herrens oppstandelse som en forløper for hvordan vi selv skal stå opp. Det er noe grunnleggende og nærliggende når en messe knyttes til en gravferd.

*

En messe er også et måltid, og hele frelseshistorien lar seg følge gjennom måltider, fra det første i Eden da synden kom inn i verden – til skjærtorsdagens nattverd til syndenes forlatelse midt i verdenshistorien – og så ser vi fremover, siden messen er en foregripelse av det himmelske festmåltid.

Etter påske var disiplene usikre og redde, en hel dag vandret han med to av dem og forklarte – men det var om kvelden da han brøt nattverdbrødet at de så og skjønte.

Messen er sentrum og kilde i kristent liv, den er dette livs høydepunkt i denne verden. Verden ville være annerledes om det ikke ble feiret messe: Når nattverdens bød og vin forvandles, er det en foregripelse av den dagen
da alt skal forvandles og Gud bli alt i alle. Messen er også enhetens sakrament: Paulus sier at fordi det er ett brød er vi alle ett legeme.

Nattverden styrker og nærer Kristi legeme som er kirken, likedanner den med sin Herre og lar den vokse opp til Ham som er hodet. Den forener alle troende.

I dette måltidet står levende og døde sammen i lovsangen av sin Herre. Også i Den norske kirkes nattverdliturgi blir vi minnet om at Guds menighet i himmelen og på jorden priser Herren sammen.

*

Vi lever i en tid da mange har vanskelig for å tro, da pårørende og vener etter et dødsfall ofte føler tilkortkommenhet. Det ville være en håndsrekning og fortrøstningsfullt om vi også i Den norske kirke kunne leve i vissheten
om at alle troende, alle engler, og alle hellige er opptatt av den dødes skjebne og ber for ham og henne når vi kommer til kort.

Reformatorene sa at de ville overholde de gamle overleveringer som er til nytte, og for fredens skyld. Og de la til: ”Vi forstår dem i beste mening.” Vi må prøve å lytte oss inn på hva tradisjonen har lagt i requiemmessene.

Allerede i den første tid feiret de troende messe når noen var gått ut av denne verden. Til slike requiemmesser skulle komponister etter hvert skape noe av den vakreste kirkemusikk vi kjenner.

Det er en gammel sannhet at det skjønne og det sanne og det gode er sider av samme sak og kan lede til hverandre. Da Alexander Solzjenitsyn fikk Nobelprisen sa han at ”hvis grenene til det Det sanne og Det gode kuttes ned og ødelegges, da vil kanskje Skjønnhetens fantastiske, uforutsigelige og uventede grener fullføre arbeidet til alle tre.”

Mennesker gjør mye dumt og galt, men på bunnen har vi likevel evnen til å gjenkjenne – til å ane hvor veien skal gå. Vårt fedreland er i himmelen, og i requiemmessen holder kirkens tradisjon fast på at det skjønne tenner denne higen og nærer dette håp.

*

I en reqiemmesse samles alle linjer, alle trådene i troens vev. Her blir Herrens store gjerninger nærværende – de som ligger bak, det som skjer nå, og det som en gang skal fullbyrdes.

I Det gamle testamente spør Salme 116: ”Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg?” Og salmen svarer: ”Jeg løfter frelsens beger, og påkaller Herrens navn.”

De gamle kalte nattverden eucharisti, som betyr takk og lovsang. I requiemmessen og i alle messer takker vi fordi vi i en verden med tvil og fortvilelse får feire løftet om tro og håp, fordi vi en verden med synd og forgjengelighet får lovsynge fornyelse og frelse, fordi vi midt i dødens verden får smake oppstandelsen.

Amen.

Video om Munkeby og Tautra på Youtube

februar 8, 2011

Flott video om Cisterciensermunkene og -nonnene på henholdsvis Munkeby og Tautra er lagt ut på Youtube. Filmen er laget av Ernst Herb og har lydspor på  norsk, tysk og fransk. Videoen med norsk tale kan ses her.

Photo: www.munkeby.net / Ernst Herb

Fotografier av Karl Gervin for Vårt Land

januar 4, 2011

Fotograf Jan Ivar Vik (vikfoto) tok flotte bilder av Karl i forbindelse med en sak i Vårt Land. Bildene er tatt rundt om i Oslo Domkirke i november 2010.

Se bildene her

Omtale av «Har kirken mistet sin hukommelse?» i TV2s Tabloid

januar 4, 2011

Tabloid omtalte «Har kirken mistet sin hukommelse?» den 25. november 2010. Innlegget kan ses på TV2 Sumo. Sverre Vidar Bjørnholt skrev en artikkel om programmet her.

Bokpresentasjon for «Det store bruddet – Reformasjonen i Norge» lagt ut

september 5, 2010

Bokpresentasjon lagt ut her: https://karlgervin.wordpress.com/bokomtaler/det-store-bruddet-reformasjonen-i-norge/

Har kirken mistet sin hukommelse?

april 8, 2010

Den norske kirke trenger fornyelse. Fortsatt har kirken et høyt medlemstall, men de fleste er passive, og svært få går regelmessig i kirken. Mange føler seg fortsatt knyttet til kirken, i alle fall ved livets store hendelser. Men burde ikke større deler av kirkelivet kunne engasjere flere, også dem som nå søker tilflukt i ulike former for nyreligiøsitet?

Karl Gervin, seniorprest i Oslo domkirke, mener det. Han tror en viktig grunn er at kirken har mistet sin hukommelse, sin tilknytning til vår rike kristne arv, til kirkens brede tradisjon. Den norske kirke legger så stor vekt på å være folkelig at den oppleves som utvannet og likegyldig. Folk føler ikke lenger at de har vært med på noe stort, vakkert og hellig når de har vært til gudstjeneste. Kan de hende de savner mer skjønnhet i kirkerommet, høytideligere ritualer og helgenenes forbilder? Savner de et kvinnelig nærvær ved Jomfru Maria, en plass for engler, mystikk og meditasjon? Og – ønsker de seg mindre hverdagslige prekener og en mer utfordrende kirke?

Se full bokpresentasjon her: https://karlgervin.wordpress.com/bokomtaler/har-kirken-mistet-sin-hukommelse/