Skip to content

Fellesskapet mellom levende og døde

mars 29, 2011

Årets tema for Oslo internasjonale kirkemusikkfestival er requiem – kirkens tradisjonelle gravferdsmesse. Før konserten i Gamle Aker kirke 27. mars holdt Karl Gervin denne innledningen:

Det er mye vi mennesker får til, mange ting vi etter hvert har lært oss å mestre, men mot slutten av våre liv kommer likevel døden ubønnhørlig. Vi rår ikke selv med den og nærmer oss undrende, ofte famlende, helst fåmælte.

Antagelig har det alltid vært slik, og i allfall da Jesu gode venn Lasarus døde. Evangeliet forteller svært utførlig om det, og om alle de som kom til Betania for å være sammen i sorgen. Derfor er det påfallende at vi ikke hører noe om hva de sa disse menneskene.

Det var nok med dem som oss: Vi står stille overfor døden med flere spørsmål og færre ord enn ofte ellers.

Men vi vet hva Jesus sa i Betania: ”Jeg er oppstandelsen og livet – den som tror på meg skal leve om han enn dør.” Et reqiuem er næret av denne tro og båret av dette håp – slik er messen for de døde en tilflukt til Guds kjærlighet.

Og derfor har kirken fra den tidligste tid feiret reqiemmesser. Messen er sentrum i det kristne liv og et ledd i hele verdens nyskapelse. I et requiem ligger hele Guds omsorg for sitt skaperverk.

Men vår oppfatning av messen i Den norske kirke er nok ofte atskillig beskjednere, og  requiemmesser forsvant som så mye annet med reformasjonen – og vi står fattigere tilbake. Reformatorene mente den store katolske kirke hadde fått et så overveldende interiør at det var vanskelig å fokusere på det vesentlige.

For å kutte valgte man prinsippet om hvordan menneskets frelse er helt avhengig av Guds nåde alene. Det var nødvendig å presisere det, for den katolske kirke sa vel ikke dette så svært tydelig på reformasjonstiden.

Og hvis tanken om nåden alene kom tydelig til uttrykk, var reformatorene likevel villige til å beholde mye av fromhetslivet i samtidens kirke. Men når noe fremheves som vesentlig og avgjørende vil andre ting lett falle utenfor synsfeltet og forsvinne.

Det har gjort at vi på noen punkter er blitt mer lutherske enn reformatorene: I sin Lille katekisme tok Luther bare med det vesentlige, og sa blant annet at de troende bør gjøre korstegn.
Om helgenene sa reformatorene at de bør æres på mange vis i kirken.

Men mye er etter hvert blitt borte i Den norske kirke. Det har oppstått et vakuum som ofte fylles med ganske alminnelige ting.

Vi ser dette når det gjelder Den norske kirkes messefeiring og ikke minst i den liturgireformen som Kirkemøtet nå om noen dager skal sluttbehandle. Stikkordene i det som kalles den teologiske plattformen er fleksibilitet, involvering og stedegengjøring. Det kan lett bli et møte med hverdagen og ikke med det hellige.

Vi ser samme tendens også i gravferder – der vi stadig oftere møter det dennesidige gjennom ønsker om alminnelige sanger heller enn salmer, der høytideligheten mer og mer handler om dette liv og ikke livet i den kommende verden.

Det er direkte inn i denne situasjonen årets kirkemusikkfestival griper når gjennomgangstemaet er requiemmesser. Det er et tankevekkende og nødvendig tema.

Det er også en dristig satsning fordi den utfordrer noen vanlige lutherske føringer. Når vi som reformasjonen er opplært til å konsentrere oss om det ene avgjørende som alt står og faller med blir det nærliggende å spørre om andre ting – slikt vi ikke er vant til – virkelig er nødvendige.

Når vekten skal ligge på Guds nåde alene er det mye som gjennom århundrene har falt utenfor – slik requiem har gjort. Men metodisk mener jeg vi i dag sjeldnere skal spørre etter det ene nødvendige, og oftere se på fylden av hva som kan gi støtte og kraft. Også når det gjelder gravferder må vi se mer enn vi pleier på den håndsrekning tradisjonen gir.

*

Og egentlig burde requiem være egnet og nærliggende på lutherske premisser når vi står ansikt til ansikt med døden La oss i denne sammenhengen først dvele litt ved hvordan en requiemmesse så svært langt på vei gjengir Skriftens ord. En luthersk kirke som så gjerne vil være skrifttro skulle være glad for requiemets tillit til Bibelens ord:

Tradisjonens requiem – som hos John Ockegem – har kyrie som vi gjenkjenner fra Den norske kirkes høymesser, med ordlyd fra evangeliene.

Det fortsetter med graduale – og altså teksten som synges mellom epistelen og evangeliet – og vi gjenkjenner ordene fra Det gamle testamentes salme 23: ”Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt”.

Tractus, som så følger og leder over i evangeliet, er også hentet fra Salmenes bok, Salme 42: ”Som hjorten lengter etter rennende vann, slik lengter min sjel etter seg, min Gud.”

Under nattverddelen gjengir Sanctus Jesaja 6 og Benedictus som følger umiddelbart etterpå gjengir evangelienes ord. Og Agnus synges jo også med Skriftens ord, de døperen bruker i starten av Johannesevangeliet.

*

Men dernest er det i et requiem tre ledd som ikke på samme måte direkte gjengir bibelske formuleringer, og som alle er bønner for den eller de døde. Jeg mener de avspeiler den lutherske tillit til Guds nåde.

Først helt til å begynne med: Introitus – den bønnen som med sitt første ord har gitt navn til disse messene: Requiem aeternam dona eis – Herre, gi dem evig hvile.

Så under nattverddelen kommer den andre av disse bønneleddene – offertoriet: ”Herre, herlighetens konge, frels alle avdøde troende sjeler”.

Og helt til slutt In Paradisum – ”Englene føre deg til Paradiset. Martyrene komme deg i møte og lede deg inn i den hellige by Jerusalem. Englenes kor ta i mot deg til den evige hvile”.

I alle disse tre leddene dreier det seg altså om forbønn for døde. Det er vi ikke vant til i Den norske kirke, og det er nødvendig å reflektere over hvordan disse tre leddene på en gjennomgripende måte gjør et requiem til en bønn for døde.

Men dette skulle kunne være nærliggende på lutherske premisser. Bønnene bygger etter sin ordlyd på ett bestemt premiss: Verken den døde eller vi kan eller skal nå gjøre noe mer – og derfor overlater vi vårt medmenneske i Herrens hender.

Med fare for å være overtydelig: Det er helt på linje med reformasjonens tanke om nåden alene at vi ikke stoler på våre egne evner og fortjenester.

Derfor er det ikke forbausende at da Luthers gode venn og kollega Melanchton skrev et forsvarsskrift for Den augsburgske bekjennelse, sa han om bønn for de døde at ”vi vil ikke forby det”. Når det er underforstått at det altså ikke anbefales, har det sin bakgrunn i mange misbruk i samtidens katolske kirke.

Men i den kritiske tid Den norske kirke nå står overfor må vi heller heve blikket og ta tradisjonen på sitt beste.

Den delen av tradisjonen som er nedfelt i Bibelen sier mye om forbønnens betydning. La oss nøye oss med fortellingen om han som i Det nye testamente ofte kalles den verkbrudne. Han kunne jo ikke gå selv, mens hans venner og nærmeste bar ham. Siden det var mange mennesker som søkte Jesu hjelp måtte de som bar den syke  fire ham ned fra taket da de kom frem.

Og deretter står det: Da Jesus så – ikke den stakkers mannens tro – men deres tro som bar ham, da fattet han medynk og tok seg av mannen.

Det bibelstedet tradisjonen oftest har pekt på når det gjelder forbønn for de døde, står i 2. Makkabeerbok. Dette er en av de såkalte apokryfe skriftene som tradisjonelt har vært med i katolske og andre kirkers Bibler.

Når apokryfene ikke har vært med hos oss, er de blitt svært sjelden lest. Men dette er også et av de feltene der vi er blitt mer lutherske enn Luther – som sa at de apokryfiske bøker var gode og nyttige å lese.

I ett av disse skriftene, 2 Makkabeerbok, fortelles det om mange menn som var falt i krig, og om ”den modige mann” Judas Maccabeus, som det står at ”tenkte godt og fromt om oppstandelsen, og dersom han ikke hadde håpet at de falne skulle stå opp igjen, måtte en jo holde det for overflødig og fåfengt å be for de døde”: Og så føyes til: ”Det er altså en hellig og hellbringende tanke å be for de døde at de skal bli løst fra sine synder.”

*
Bak tanken om bønn for de døde ligger overbevisningen om at Guds folk er et solidarisk fellesskap som ikke brytes med døden. De døde er fortsatt en del av de troendes samfunn. Troende ber for hverandre mens de lever i denne verden,

hvorfor i all verden skulle vi slutte å gjøre det når noen er død og under veis. Det kan være grunn til å forsøke å se feiringen fra den dødes synspunkt: Døden er ikke noe man slippes ned i alene. Døden er noe vi gjør,
et troende menneskes siste kristne handling i denne verden, noe man går til omgitt av en sky av vitner.

Når man ikke selv lenger kan be, påkalles hele Guds folk, alle engler, alle apostler og evangelister, alle martyrer og helgener.

Ritualene og requiemmesssen gjør døden til en fellesskapsopplevelse. Med Det nye testamentes ord: Ingen lever for seg selv og ingen dør heller for seg selv.

*

Når et requiem bygger på at de døde fremdeles er på vandring, er det naturligvis ut fra våre svært begrensede og menneskelige forestillinger om hva som skjer etter døden. Tid og rom er en del av dette. Men ut fra våre kategorier i denne verden er tanken at de døde ikke var fullkomne da de døde, og at det gjenstår noe før de plettfrie kan tre frem for Herrens ansikt.

Teologien har knyttet dette til en prosess og en tilstand, den folkelige tradisjon har tenkt det med tidens kategori og som et sted.

Det tok tid før forestillingene ble avklart – men Bibelen opererer ikke med noe skarpt skille mellom Skrift og tradisjon, den sier at Den hellige ånd etter hvert vil veilede kirken til hele sannheten:  Da tankene om renselsestilstand ble klarere ble de knyttet til et sted som ble kalt purgatoriet – renseselsesstedet. I vår norske sammenheng fikk dette det uheldige navnet skjærsilden som først og fremst har med ren og skjær å gjøre.

Dante er en av de første som skriver utførlig om det, og der er ikke mange flammer i hans beskrivelse – ikke før et slags teppe helt til slutt som vandreren går gjennom. Det bibelske grunnlaget ligger i Kor 3, der det står at ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er, selv skal han frelses som gjennom ild. Det er også vist til 1 Pet 1der det står at ”Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild, troen som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.”

*

Først og sist er et requiem en messe. Et av mysteriene ved en messe er samtidighet. Messen bringer fortid og fremtid inn i nåtiden og slik frigjøres krefter. Her blir det ukontrollerbare nærværende – som noe helliggjørende og velsignende, og som bringer frelse uten å miste karakteren av å være radikalt utenfor menneskelig makt og mulighet. Katolikker snakker med større frimodighet enn lutheranere om hvordan messen gjenkaller Jesu død for vår frelses skyld.

Det dreier seg ikke om å gjenta Jesu offer, men om å gjøre det nærværende og bringe kraften av det inn i nåtiden. Det er et offer kirken bærer frem med Guds nåde.

En offisiell samtalegruppe mellom lutheranere og katolikker i USA har konkludert med at ”Tross alle forskjeller i måtene som vi fortsatt snakker og tenker om eucharistiens offer på og vår Herres nærvær i hans nattverd, er vi ikke lenger i stand til å betrakte oss som splittet i den ene hellige, omfattende og apostoliske tro på disse punktene.”

Slik er messens offer er representatio, en re-presentasjon. I alle messer takker vi for Jesu død for våre synder, og lovsynger Herrens oppstandelse som en forløper for hvordan vi selv skal stå opp. Det er noe grunnleggende og nærliggende når en messe knyttes til en gravferd.

*

En messe er også et måltid, og hele frelseshistorien lar seg følge gjennom måltider, fra det første i Eden da synden kom inn i verden – til skjærtorsdagens nattverd til syndenes forlatelse midt i verdenshistorien – og så ser vi fremover, siden messen er en foregripelse av det himmelske festmåltid.

Etter påske var disiplene usikre og redde, en hel dag vandret han med to av dem og forklarte – men det var om kvelden da han brøt nattverdbrødet at de så og skjønte.

Messen er sentrum og kilde i kristent liv, den er dette livs høydepunkt i denne verden. Verden ville være annerledes om det ikke ble feiret messe: Når nattverdens bød og vin forvandles, er det en foregripelse av den dagen
da alt skal forvandles og Gud bli alt i alle. Messen er også enhetens sakrament: Paulus sier at fordi det er ett brød er vi alle ett legeme.

Nattverden styrker og nærer Kristi legeme som er kirken, likedanner den med sin Herre og lar den vokse opp til Ham som er hodet. Den forener alle troende.

I dette måltidet står levende og døde sammen i lovsangen av sin Herre. Også i Den norske kirkes nattverdliturgi blir vi minnet om at Guds menighet i himmelen og på jorden priser Herren sammen.

*

Vi lever i en tid da mange har vanskelig for å tro, da pårørende og vener etter et dødsfall ofte føler tilkortkommenhet. Det ville være en håndsrekning og fortrøstningsfullt om vi også i Den norske kirke kunne leve i vissheten
om at alle troende, alle engler, og alle hellige er opptatt av den dødes skjebne og ber for ham og henne når vi kommer til kort.

Reformatorene sa at de ville overholde de gamle overleveringer som er til nytte, og for fredens skyld. Og de la til: ”Vi forstår dem i beste mening.” Vi må prøve å lytte oss inn på hva tradisjonen har lagt i requiemmessene.

Allerede i den første tid feiret de troende messe når noen var gått ut av denne verden. Til slike requiemmesser skulle komponister etter hvert skape noe av den vakreste kirkemusikk vi kjenner.

Det er en gammel sannhet at det skjønne og det sanne og det gode er sider av samme sak og kan lede til hverandre. Da Alexander Solzjenitsyn fikk Nobelprisen sa han at ”hvis grenene til det Det sanne og Det gode kuttes ned og ødelegges, da vil kanskje Skjønnhetens fantastiske, uforutsigelige og uventede grener fullføre arbeidet til alle tre.”

Mennesker gjør mye dumt og galt, men på bunnen har vi likevel evnen til å gjenkjenne – til å ane hvor veien skal gå. Vårt fedreland er i himmelen, og i requiemmessen holder kirkens tradisjon fast på at det skjønne tenner denne higen og nærer dette håp.

*

I en reqiemmesse samles alle linjer, alle trådene i troens vev. Her blir Herrens store gjerninger nærværende – de som ligger bak, det som skjer nå, og det som en gang skal fullbyrdes.

I Det gamle testamente spør Salme 116: ”Hvordan kan jeg gjengjelde Herren for alle hans velgjerninger mot meg?” Og salmen svarer: ”Jeg løfter frelsens beger, og påkaller Herrens navn.”

De gamle kalte nattverden eucharisti, som betyr takk og lovsang. I requiemmessen og i alle messer takker vi fordi vi i en verden med tvil og fortvilelse får feire løftet om tro og håp, fordi vi en verden med synd og forgjengelighet får lovsynge fornyelse og frelse, fordi vi midt i dødens verden får smake oppstandelsen.

Amen.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: